Barnehagefolk er gode på å snakke sammen om det som skjer i barnehagen. Men er det da automatisk refleksjon?

Hvilke kriterier ligger til grunn for å kunne kalle samtaler for refleksjon?

Ordet reflektere betyr å gjenspeile, kaste tilbake lys, bølger eller stråling. Begrepet kan også bety å overveie eller tenke over noe (Store norske leksikon: snl.no).

Refleksjon er selve diamanten i pedagogisk arbeid. Rosinen i den pedagogiske pølsa. Refleksjon er å gi og få. Refleksjon gjør deg og dine kolleger til klokere og antagelig til mer ydmyke mennesker. Refleksjon gjør at du utvider synet på barn, samtidig som du selv og kollegaene dine blir faglig sterkere. Refleksjon gjør deg til bidragsyter i utvikling av barnehagen som pedagogisk virksomhet.

Egenrefleksjon

Vi kan reflektere med oss selv ved å behandle saker i vår egen hjerne. Det skjer gjerne når det er saker som berører på en eller annen måte. Vi kjenner på et behov eller press om å komme opp med noe lurt. Jeg tenker at det skiller seg fra grubling ved at man prøver å behandle tankene mer konstruktivt. En prøver å komme opp med gode løsninger i stedet for å begrave seg i negative tanker og håpløshet. 

Flere hoder tenker bedre enn ett

Hvert menneske har sin egen oppfatning av det som skjer, og er farget av egen oppvekst, kultur, erfaringer, dagsform, relasjon til barnet og så videre. Når vi jobber med mennesker finnes ingen fasiter. Det er ingenting som bare er sort, hvitt eller absolutt. Det som skjer er så komplekst, og har mange perspektiver. Derfor trenger vi å koble på flere hjerner, når vi skal snakke om det som skjer i barnehagen. Med det mener jeg kollegiale refleksjoner, men også med barna, foreldrene og kanskje folk utenfor barnehagen. 

Flere nivåer av refleksjon

Jeg tenker at for at vi skal kunne kalle samtaler for refleksjon, bør vi helst ha en dokumentasjon å reflektere over. Det kan for eksempel være et fotografi, videosnutt, en praksisfortelling, noe barna har laget, eller et dokument som er laget av personalet. Dette bør vi snakke sammen om på flere nivåer. Vi må rett og slett være bevisst prosessen vi er i, og passe på at vi går dypt nok inn i materien. Å det er kanskje med det å gå dypere at vi kan strekke oss lengre? Av egen erfaring vet jeg at tendensen er at vi snakker mye om overflata, av det vi har sett. Siden vi alle ser med ulike "briller", er det viktig at det som sees blir uttalt og drøftet i personalgruppa. Slik får vi en grundig gjennomgang på vår egen praksis.

Flere perspektiver

Vi må altså tilstrebe å se saken fra så mange perspektiver som mulig, og vi må tørre å stille kritiske spørsmål. Uten at det blir dårlig stemning!
Det å være kritisk i refleksjon er noe helt annet enn å kritisere hverandre.  Når tankene dine møter andre tanker blir du nødt til å kjenne etter om det du tenkte fortsatt gjelder. Ikke minst må du spørre deg hvorfor dette gjelder fortsatt. Tør du å risikere å “tape ansikt” ved å endre din egen oppfatning eller mening? Og klarer du i det hele tatt å stille deg dette spørsmålet? Da er du god. Og barnehagen din er heldig som har deg. 

Etter man er ferdige med å dykke ned i materien, kan man gå videre til et nytt nivå der man betrakter refleksjonsprosessen fra utsiden. Hvordan var prosessen? Fant vi nok perspektiver? Hvordan så vi på de ulike meningene? Ble vi provoserte? Og hvorfor det? Kanskje er vi for enige? Ble den preget av en bestemt retning? Var alles stemmer med? Ble vi ferdige? Trenger vi å reflektere hver for oss, for så å møtes igjen? Trenger vi faglig påfyll? Dette er bare eksempler på spørsmål gruppa kan gå igjennom.

I enden av en refleksjon

Kanskje kommer vi frem til en endelig form for konklusjon, noe som fører til at barnehagens praksis endres. Kanskje trengs det omveltende forandringer. Andre ganger kan det føre til en liten justering. Og noen ganger ikke noe i det hele tatt. Uansett har alle i prosessen blitt litt klokere. 

Når vi reflekterer over en sak, gir dette positive ringvirkninger på andre områder i barnehagen. Barnehagen er i utvikling og blir en såkalt lærende organisasjon. Slik som rammeplanen pålegger oss å være. Og barna er vinnerne, og samfunnet likeså.

Elisabeth Waage